Forandring og framgang

Jeg har kommet fram til at jeg er et menneske som ikke liker for store forandringer på en gang. Eller, det vil si, det går greit å flytte og begynne med nye studier (jobb etterhvert og) og sånt, men det å skulle forandre elementer i livet sånn ut av det blå, det klarer ikke jeg.

Jeg kan ikke snu om på hele min hverdag helt alene uten forberedelse. Jeg har funnet ut at det rett og slett ikke fungerer. Istedenfor å ønskedrømme om hvor forandret jeg skal være til sommeren, f.eks, har jeg funnet ut at det går an å sette seg gradvise mål. I februar hadde jeg to mål, det ene har jeg ikke klart, og har moderert det for mars: Bare spise godteri på lørdag. Vel, det funka ikke. Gratis sjokolade, samt et lager fra Åre-turen gjorde at jeg sprakk på den rimelig tidlig. Så for mars er det målet moderert til "begrense godteri og lignende til helgene". Altså fredag-søndag. Det skal være overkommelig!

Det andre målet, som jeg foreløpig har holdt, er : Komme seg på trening to ganger i uka. Denne uka har jeg faktisk vært tre ganger. Og det beste av alt: Både i dag og på onsdag kjente jeg framgang. Jeg klarte rett og slett mer. Og ble mer sliten. Men det var godt!

For mars lyder målene, som allerede henger på veggen:
- Trene 2-3 ganger i uka
- Klare en armheving (det har jeg aldri klart før, og hvis jeg ikke klarer det i mars, går det an å fortsette å prøve neste måned).
- Begrense godter og lignende til helgene.
- Øve 30 minutter hver dag (det er mulig jeg må moderere minuttene bort, men det er i alle fall utgangspunktet).

Alle disse målene er til for at jeg skal klare å forbedre meg selv. Men det beste av alt er at de er overkommelige. De er ikke dagdrømmer, fantasier, ønskedrømmer. Det er mål jeg faktisk kan klare å gjennomføre. Og hvis jeg klarer å gjennomføre dem med glans, kan jeg avansere, eller sette opp nye, helt andre mål og prøve å fortsette med de jeg har klart. Hvis jeg ikke klarer å gjennomføre dem med glans, kan jeg beholde de for neste måned.

For min del er det bare å glemme å tro at jeg skal bli et supermenneske i løpet av få måneder. Jeg kan heller ha mine små mål, og bli en gradvis forhåpentlig bedre utgave av meg selv. Jeg må lære meg til å heller hente inspirasjon fra andre enn å misunne dem, eller å tro jeg kan konkurrere med mennesker helt ute av min liga på forskjellige områder. Jeg må lære å kjenne mine nivå, og derfra heve meg.

Veien er målet, sies det. Det er faktisk ikke så dumt.

Om noen mot formodning skulle lese dette: Har du et mål?