Smaken er som baken

Den er delt.

Jeg ble sittende å titte innom interiørblogglista mi her nå, og jeg ble egentlig litt skuffet. Ikke fordi det ikke har skjedd noe nytt der i det siste, men fordi bloggene jeg synes hadde mange fine ting, plutselig var langt unna min smak. Det er disse retrostoffene som har skylda. Retro meg her og retro meg der. Jada, mange gamle stoffer, tapeter, mønster, møbler og hva som helst kan være helt uimotståelig nydelig, men ikke ALT som er gammelt.
"Jeg kan ikke skjønne at noen vil gi bort dette". Vel, det kan jeg. Beklager.

Nå har jeg selv funnet ting på loppemarked, eller det vil si, det var mine foreldre som kjenner meg godt, som ganske mange antakelig ville sett ganske rart på. Nemlig platespilleren min. Når jeg får meg et eget bo, skal den være med! Nå står den imidlertid bare stabla under et bord hjemme på rommet mitt. Ikke fungerer alt som det skal på den heller, men det får så være.

Det var bare et eksempel for å vise at jeg skjønner jo at det er fordi vi har forskjellig smak. Jeg synes det er kult med gamle platespillere, andre synes det er kult med stoffer som riktignok gir meg fine minner og farmoren min, men der stopper det altså. Noe av det de viser fram er jo faktisk pent da, men det gjelder slett ikke alt.

Siden jeg ikke kjenner menneskene bak bloggene, ser jeg egentlig for meg en dame i femtiårene, som har kastet alt som heter bekymringer for hva andre folk synes, men har hørt at det er kult med det ene eller det andre, og dermed simpelthen eeeeeeeeeeeeeeeeeeelsker det når hun kommer over noe som noenlunde passer beskrivelsen. Det er sikkert ikke sånn, men den følelsen får jeg. Rett og slett fordi teksten skriver ut og inn om noe nydelig jeg ikke ser.

Det kan bli litt for mye av det gode.
Likevel.
Smaken er som sagt som... ja, du vet.