Å tviholde på noe.

(dette er ikke noe dikt, selv om det er ord satt i et slags system. og nei, det er ikke umulig at det er litt klisje og abstrakt og sånt)

Jeg vet ikke hva det er med oss mennesker.
Vi vil så gjerne, noen av oss i alle fall.
Så når vi ser utsikten til å få noe vi vil ha, tviholder vi på tanken om at det skal gå.
Selv når vi ser at det gikk jo ikke.

Og det er det som ikke er noe gøy.
Når ingen skjønner hva du vil.
Når tårene kommer, hos deg som ikke gråter over sånt.
Når du ikke vet selv.

Når livet står åpent, for åpent.
Så oppdager du noe du kanskje kan holde deg fast i.
Og du tviholder deg til et håp om at det skal gå.
Men så stopper det opp.

Når du finner noe du vil ha.
Og oppdager at du kan få det.
Trodde du.
Men du får bare smake.

Du gir ikke opp.
Du håper det skal snu igjen.
At sommerfuglene skal komme tilbake.
At du får et holdepunkt i livet.
At du kan fortelle verden at, ja, nå ordner det seg.
Du har funnet en ting å holde fast i, så nå kan du gripe i neste sprekk i fjellveggen.
Men du finner ingen sprekker.
Så du tviholder deg fast, og håper du en dag får stå trygt.
I steden for å falle ned.
Å tviholde på noe.
Hvorfor er det så vanskelig å slippe?