Livet går videre

Ja, da var helga godt over. Vi ble nok litt skuffet på lørdagskvelden, vi ble det. Som nevnt tidligere, foregikk det NM janitsjar 2010 i Trondheim i helga, og vi stilte i førstedivisjonen. Vi hadde hatt en fin oppkjøring - noen mente vi hadde kommet sent i gang, selv synes jeg de fleste av oss har jobbet jevnt og trutt. Det ble selvfølgelig litt ekstra mot slutten, men jeg synes ikke at jeg har satt inn noe ekstra gir selv utenom ekstra fellesøvinger de siste to ukene. Det var en del personlige ting på fremførelsen på fredag - jeg hadde en del av dem selv, ting som jeg kunne utenat, men bare ikke fikk til. Jeg tror jeg har en psykisk sperre når det går fort, jeg tror ikke at jeg klarer det. Jeg kan hvis jeg vil. Jeg skal bevise det.

Uansett, da vi gikk av scenen på fredag, var vi veldig fornøyde. Det føltes godt å spille, og vi følte vi hadde gjort en god jobb. Vi hadde spilt den beste gjennomkjøringen vi hadde gjort til da. NM-bildet ble nok ganske fint, håper jeg! En glad og fornøyd gjeng. Sånn ca klokken 21:30 på lørdag kveld var vi imidlertid ikke like fornøyde lengre. Vi hadde kommet på ellevteplass av 13 mulige. Vi var i sjokk. Få av oss hadde trodd vi kunne komme lengre ned enn kanskje syvende-åttendeplass. En del av det var kanskje fordi vi kom på andre i fjor, og fordi vi har begynt å få en stabil grovmessingrekke, som det har vært manko på ei stund. Vi føler vi, samlet, kan være bedre enn ellevteplass. For å få fortsette i førstedivisjonen, må vi spille og vinne kvalifikasjonsrunden i høst. Det skal vi klare. Selv om det kan hende jeg må flytte på meg nå, har jeg veldig lyst å være med på det! Om vi ikke klarer det, blir det jo og ganske skuffende. Da jeg begynte i Bispehaugen, for tre og et halvt år siden, hadde de nettopp kommet inn i elitedivisjonen. Jeg hadde ikke peiling på divisjoner, men jeg var nå med. Ikke følte jeg meg helt hjemme i korpset heller, jeg følte alt fokus var dreid mot NM våren før. Hvorfor gjorde vi en så dårlig konsert når vi hadde vunnet NM? Hvorfor var ikke vi godt forberedt? Jeg følte meg slett ikke som en del av "vi". Jeg var ny. Jeg var egentlig lei av å spille, men det ble da til at jeg fortsatte da jeg ble dratt med på en korpsøvelse. Heldigvis fant jeg spillegleden ganske fort.

Vi har gjort en del dårlige konserter, jeg innrømmer det. Det er ganske kjedelig, faktisk. Det er mye mer gøy å kunne tro på det vi skal levere. Det er mye mer gøy å kunne sitte på scenen å være stolt av det vi gjør, slik vi gjorde på NM i år - selv om resultatet ble så som så. Vi følte likevel vi hadde noe å formidle, noe å gi til publikum. Og det er det som er så fint med å drive med musikk. Å kunne formidle noe til andre, og å kunne kose seg med musikken. Nyte den deilige trompetsoloen, vite at der skal hornene si "bært", smile av den rå saksofonsoloen, og vite at det skal være sånn. Vi vil ha det sånn, det er sånn musikken vi spiller skal være.

I motsetning til de to første årene jeg hadde i Bispehaugen, føler jeg nå at jeg er en del av korpset. Jeg kan stille meg ved siden av de fleste i pausene - de første årene visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, så jeg satt bare på stolen min og gledet meg til vi skulle spille igjen. Jeg visste ikke helt om jeg var velkommen eller ikke. Ingen hadde noengang sagt direkte til meg at de syntes jeg ikke hørte til der, men få uttrykte også det motsatte. Som en som trenger litt starthjelp når det er mange nye mennesker å forholde seg til, særlig i en slik type aktivitet, vel, så ble det altså til at jeg satt på den stolen. Kanskje folk trodde jeg ikke ville være med dem, kanskje de ikke ville være med meg. JEg vet ikke.

Livet går imidlertid vidre. Jeg har det bra jeg. Jeg liker å være en del av Bispehaugen ungdomskorps. Og nå føler jeg at jeg faktisk er det. Til våren skal vi ha en konsert med en jazztrompetist! Det kan bli kjempespennende. At jeg selv spiller småmessing, gjør jo da at vi ikke har så mye å gjøre på hans stykker, så noen av notene trenger nok litt tilvenning. Ny type musikk, ny fokus. Det skal nok bli kult til slutt, og det blir nok ekstra kult når vi får med solistene (som sagt en jazztrompetist, som har laget flere av stykkene vi skal spille, samt en bassist og en trommis). Det blir kuuuult, håper jeg. Og tror. Vi må bare ha troen på oss selv, og jobbe videre med det vi har jobbet med i hele år. Jeg er i alle fall i så god form som jeg aldri har vært før, og det er da det er GØY å jobbe videre.

Ha en herlig musikalsk dag!