- Jeg studerer.
- Hva studerer du?
- Medievitenskap.
- Åja, heh heh (usikker), hva blir man da?
- *sukk* ingenting.
Det er altså tilsynelatende min framtid. Ingenting. Etter endt studietid er det rett ut på gata. Det kunne man tro i alle fall. Alltid har jeg hørt at jeg kan bli hva jeg vil, spesielt om jeg tar generell studiekompetanse og så videre. Så det har jeg da gjort. Nå har jeg snart en bachelor i noe som knapt har egne emner. Jeg har tatt fag som begynner på sos, psy, musv, kult, ped og så videre. Noen ytterst få har hett mv (medievitenskap). Poenget er at det ikke er spesielt.. spesifisert? Eller hva jeg skal si. Jeg er altså snart ingenting.
Men noe skal jeg da klare å bli! Etter hvert. Akkurat nå vet jeg ikke helt hva jeg skal til høsten. Først tenkte jeg at jeg kunne ta et eller annet språk, spansk eller fransk kanskje. Språk vil se bra ut på cven. Men så viser det seg at for å studere språk, det vil si språklige litteraturstudier ca (nå vil jeg jo se ut som den idioten om det faktisk går an å lære språk fra bunnen av her), hvor man helst skal kunne noe fra før. Ha lært noe på videregående. Vel, spansk var ikke engang et alternativ på videregående, og i alle fall ikke på ungdomsskolen. Så jeg dropper nok den metoden for å lære språl (vi får ta språkkurs og reiser i steden, sistnevnte er nok noe morsommere dessuten).
Så nå er høsten ganske åpen for meg. Jeg har søkt noe åpne emner, samt diverse annet, men jeg har ikke lyst til å forlate favorittbyen min ennå. Kanskje er alt annerledes neste vår, men per i dag vil jeg ikke flytte. Så et år til på dragvoll blir det i alle fall. Men hvis jeg klarer å få en deltidsjobb og får prøvd ut noe som er noenlunde relevant for en jente med en bachelor i "ingenting", blir nok det hovedfokus.
En annen ting jeg er treg med er lappen. Du vet, den tingen du må ha for å ha lov til å kjøre bil. Da jeg var atten var det mangel på penger som var hindringen. Nå er det mer frykt. Jeg vet ikke helt hva jeg er redd for, men det virker skumlere og skumlere å skulle lære seg å kjøre. Jeg har i alle fall "veien til førerkortet", men det er ikke veldig oppmuntrende å skulle pugge noe som tilsynelatende er skrevet for en treåring. Men så er det kanskje også elementær kunnskap som står i den blå boka som ligger i nattbordet mitt. Så vi får se da. Hvis jeg ikke melder meg hos en kjøreskole i høst kommer det aldri til å skje. Så om du kjenner meg: Mas på meg til jeg nesten ikke vil snakke med deg mer. Spør hvordan det går med lesinga i den blå boka, spør om jeg skal begynne med kjøretimer snart, spør om jeg ikke snart skal ta traffikalt grunnkurs. Vær så snill! Jeg trenger et solid spark i riktig retning. I både det ene og det andre.
Fra det ene til det andre: Så hva kan jeg jobbe med? Når jeg var så dum at jeg ikke valgte yrkesrettet videregående skole (takk for god informasjon om muligheter på ungdomsskolen), ikke at jeg ikke stortrivdes på musikklinja, hvor jeg til slutt endte opp etter et år allmenn, men jeg kom ikke egentlig noe vei med det. Det var gøy å få lærer i hovedinstrument, lære litt piano, arr.komp og alt det andre, men alt det forsvinner fort når det ikke blir brukt. For hva skal jeg bruke det til? Hva skal jeg bli?
Når folk spør meg om det, klarer jeg bare å si "eeeh, vi får se!". Men nå må snart noe begynne å skje. Det er ikke det at jeg ikke tror jeg skal klare noe. Jeg sitter faktisk inne med en viss kompetanse innenfor et ganske bredt spekter, i alle fall er det meningen. Jeg har ikke noe problem med å få tastene til synge, jeg tror jeg skriver et ganske greit språk selv om det ikke renner over av fremmedord. Jeg er som regel positiv, om enn i overkant sjenert. Men hvis situasjonen krever det, og jeg har et formål, er det ikke noe problem. Jeg er ikke dum, men jeg er heller ikke noen einstein. Jeg jobber gjerne selvstendig, og har ingenting i mot tidsfrister. Faktisk er det greit å vite at ting må gjøres, for da blir man som regel mer effektiv. Så lenge ikke alt går på tverke, da er ikke tidsfrister så gøy.
Litt av problemet mitt er nok at jeg er en drømmer. Jeg drømmer om hus, mann, barn og reiser. Og det skal ikke være hvilket som helst hus. Neida, det skal inneholde både det ene og det andre. Det skal ha hage, det skal gå an å spille uten å få halve nabolaget på nakken (ikke at jeg har opplevd det, men det er likevel et kriterie for drømmehuset). Det skal være elegant. Drømmen er å bygge det opp litt etter litt. Ikke selve huset, men innholdet. I steden for masse billige ting som blir ødelagt fort, har jeg lyst på kvalitet, som til gjengjeld er penere, mer elegant, og ikke minst mer holdbart. Da jeg var 16 ville jeg bli interiørarkitekt. Nå er plutselig "alle" blitt det, så det er kanskje like bra at det ikke bar den veien. Jeg har ikke peiling på designere og alt sånt, men jeg håper i det minste på å få spille ut den lysten i mitt framtidige hus, leilighet eller hva jeg måtte ende opp med. Forhåpentligvis kan det også bo en mann som vil ha noe å si sammen med meg. Og kanskje en liten eller to sammen med oss.
Poenget mitt var altså at jeg er en drømmer. Jeg ser for meg ting, og når jeg leser bøker (i alle NOEN bøker) har jeg nok en av de mer levende fantasiene. Bilder, lukter, stemninger, hvis en bok er verdt å leve seg inn i, har jeg gjort det før de fleste andre. Og da er det nesten ikke mulig å få meg ut før siste side er undersøkt. Når jeg trenger et par nye sko, blir jeg sittende og pønske ut hvordan de skal være, for så å bli skuffet over at ingen butikkene har akkurat de skoene.
Og det er nok et ganske godt bilde på lille Silje. Småen. Forventningene går så over virkeligheten, at, at. Jeg vet ikke jeg.
Ikke vet jeg hvor denne teksten ender hele. Planlegging står det i overskriften. Jeg skulle nok planlagt litt mer før jeg begynte å skrive. I denne skumle internettverden hvor alt er dødsfarlig. For ingen ser meg om jeg går på gata. Ingen kan overhøre en samtale på en café, mellom gode venninner. Ingen kan se hvem jeg kaster lange blikk etter, eller ikke. Vent litt, klart de kan, om de vil. Om noen leser dette, kan det ikke være verre enn noen av tingene jeg nettopp nevnte. Eneste måtte være om min usikkerhet ble googlet opp av en mulig arbeidsgiver, og jeg ikke fikk drømmejobben. Som jeg altså ikke vet hva er ennå. Det vil si, et par drømmer har jeg jo, men jeg vet ikke om jeg kunne klart å leve opp til dem. Jeg kan jo like gjerne fortelle om dem siden jeg allerede har skrevet flere mil med tekst:
Ene måtte være å være en reisejournalist. Reise verden rundt og skrive om det, ta bilder, kanskje få sett noe ikke alle får se. Gjerne med en makker. Jeg vet jeg har sagt at jeg godt kunne jobbet selvstendig, men å reise verden rundt hadde vært tryggere med en makker. Dessuten kunne man nådd et bredere spekter om man hadde litt forskjellige interesser og kunnskaper. Uansett, det hadde vært kult.
Den andre lille fantasien, er å lage noe, noe med stemning. Jeg tenker vel egentlig café. Uten at jeg er den mest trofaste cafégjengeren, har jeg hundrevis av idéer. Jeg vet ikke om det er å lage noe, eller å ha noe eget som er mest framtredende i den drømmen. Kanskje begge deler. Jeg kan i alle fall si at mørkt eller halvmørkt tre, myke sittemøbler, og spesiell tilpasning til en eller annen gruppe (studenter, familier med barn, par, travle menn og kvinner med stresskoffert), ideene er der, inni hodet mitt. Bildene.
Men det blir nok ikke av noen av delene. Forhåpentligvis ender det i det minste med en jobb, en plass å bo som er min egen, og noen å dele plassen med. En armkrok, noen reiser i året. En helt ok sunn livsstil. Kreative utløsninger innimellom. Noe nytt, noe gammelt.
Jeg gruer meg til framtiden fordi jeg ikke vet hva jeg skal, hva som skal skje, hvor mange meter havet skal stige, om jeg ender opp på gata. Ja, du skjønner tegninga. Jeg gleder meg til framtiden fordi den byr på muligheter. Jeg kan skape noe. Jeg får se hvor utviklinga går. Den går ikke an å angre på.
Så, hvis du ser meg, gi meg et spark, så skal jeg prøve å gjøre det samme for deg.
Til sist kan jeg si unnskyld for at jeg kommer med verdens lengste bloginlegg, som handler om meg, meg og meg, som ikke har noen struktur, har hoppet over de viktige poengene som fremdeles sitter inne i hodet mitt og så videre.
Ta vare på deg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar